Henry Notaker Norsk Matkultur

Imported goods to Norway 1820

Innførte matvarer til Norge 1820

Kilde: [Hovel Helseth]: Den lille Tarif. Et forsøg paa at bevise Indførselen af adskillige fremmede Varer i Norge. Christiania 1820.

Bakgrunn: Omkring 1820 var det en debatt om valutasituasjonen, og enkelte gikk inn for forbud mot en del varer. Skolelæreren Hovel Helseth utgav anonymt Den Lille Tarif og tok for seg vare etter vare. Han mente at forbruk hos en elite på ca. 10 % av befolkningen ikke rettferdiggjorde innførsel av et produkt. Det følgende er et utdrag som bare gjelder matvarer. [Rettskrivningen er lett modernisert, men for ord på K, se C.]

Agurker vokser villig i Norge og kan her saltes og syltes.

Allehånde hører blant de grove og mindre kostbare krydderier, hvis bruk er meget utbredt og ei erstattelig ved noe innenlandsk produkt.

Ansjoser innføres visst ikke, unntatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tollpliktige.

Aqvavit av druer kan unnværes. Ditto av kornbrennevin er, Gud skje takk, forbudt og dette forbud bør regnes blant de viseste innretninger i vår selvstendighets periode. Arak bør være ukjent i Norge.

Brød. Det er dog allerede meget at utlendingen har hatt malingspengene foruten betaling for kornet, vi bør dog selv bake vårt brød, det være seg av hvete eller rug.

Bygg regner jeg blant livets første nødvendigheter, men det er derfor ikke sagt at vi fremdeles behøver det fra fremmede. "Norges land er ingen ørk" , dette var sagt mens her neppe avledes halve delen av hva her nu avles. Arealet er stort og kunsten virker i forening med naturen i en uberegnelig grad til å forøke vår produksjon. En suksessiv forøket toill for å holde kornet i pris, et fornuftig akerbruk og sparsom anvendelse vil måskje bevirke at Norges neste generasjon kan brødfø seg i gode år.

Byggryn, banket-bygg og byggmel være kontrabande. Vi maler selv kornet ved våre norske vannmøller(...) Det være en hovedregel ikke å betale noensomhelst foredling som kan utføres i vårt eget land.

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innenlandske frukter.

Caffebønner. Kan nordmannen ikke unnvære denne artikkel, som visstnok ikke er skapt for hans munn, da får han beholde den, og fremdeles tåle følgen som sannelig er en svær kontribusjon; men uavhengig blir han da ikke i ordets strenge forstand sålenge han ikke kan unnvære fremmede produkter hvis tilførsel meget lett av flere årsaker kan bli ham forment.

Capers, der blott betar maten dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape hverken appetitt eller fordøyelse.

Cardemomme. Skal noget aromatisk Kryderie fra fremmede beholdes, da får det vel blant andre bli dette inntil nordmannen får smak på innenlandske krydder.

Citroner. Dersom ikke en forvent smak var med i spillet, da kunne visst de mange syrlige bær og frukter avbenyttes i dens sted.

Corender. [ = korinter] Skal man, hvor det ei faller altfor kostbart, lempe seg etter smaken, får det vel også bli her.

Coriander unnværes uten savn.

Dadler bør være en forbuden frukt for nordmannen.

Egg være forbudne som innførselsartikkel, ti våre høns trives godt og legger mange egg.

Ender behøves ikke fra utlandet. De trives godt i vårt klima og koster ikke meget å underholde.

Epler burde ingenlunde innføres. De vokser villig i Norge og Hauge-Anlægget er i merkelig tiltagende.

Ingefær. For ei å gjøre et altfor stort inngrep i smakens herredømme, måtte denne artikkel, tilligemed nogle andre grove speserier være tillatt.

Kaviar bør ei fallbys nordmannen som selv utfører fiskerogn i mangfoldighet.

Laurbær og laurbærblad må vel beholdes, dels for apotekenes og dels som krydder av billigste slags.

Malt være aldeles forbudt. (Langt innlegg som slutter med å si at forbudet mot innførsel av malt er gammelt i England).

Mandler. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapte for oss. Kun den rike tør hente lekkerbviskener fra fjerne land. Den fattige og den hvis grunnsetning er tarvelighet, tekkes med hva skaperen har bestemt for ham på den plett av jord han ble satt når hans virksomnhet forgjeves er anvendt. Den samme mening gjelder og om mandelkaker, manna og ditto gryn.

Meloner kan frembringes hos oss ved Konsten, og således kom vi ei i noen farlig forlegenhet om de ble forbudt.

Mjød. her gjelder hva jeg har sagt om honning.

Muskatblomme. Man venne seg av med den forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder; det samme gjelder muskatnøtter.

Olivers er intet betydende krydder og bør utgå.

Olje. De planter hvorav vi enten har eller kan ha overflod og hvis safter vi under navn av olje må hente fra utlandet, av mangel på presser, burde dog, så byder den kloke husholder, avbenyttes og som innførselsartikkel aldeles forbys. Forøvrig vil vi alltid trenge fremmede oljer da bruken er meget utstrakt.

Oranger. Når den medisinske nytte fraregnes, som denne og liknende fremmede frukter kan yte oss, da burde og kunne vist bruken erstattes ved våre innenlandske fruktsafter.

Ost. Da den norske kvegavl er i merkelig tiltagende og innførselen av ost i like merkelig avtagende, så tør jeg med visshet påstå at denne artikkel kan forbys uten savn for nordmannen.

Pruneller. De norske plommer gjør samme tjeneste.

Pærer avles her villig.

Rosiner bør som et mindre bekostelig krydder, innføres, da bruken er meget utbredt.

Safran, trangen hertil er liten

Soya. Dersom denne tilsats ved vår norske stek hadde vært en innenlandsk oppfinnelse, da var bruken visst ikke blitt hevdet, for den utmerker seg kun ved avsmak.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde ha vært fremmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekte vår forvente gane et så behagelig krydder. Men jeg skulle meget stemme for at der ved forbud av raffinerte sukker ble tenkt på igjen å opphjelpe og underholde våre norske raffinerier, hvorved den fordel, å kunne sysselsette mennesker, ble tatt i betraktning.

Svisker forbys og man skal se at nordmannen lærer å tilberede norske svisker.

Vanilje. Da vår plan må gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vestindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjon kjenner denne artikkel, hvilket og er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent for kjøpstadsfolket, så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplantet blant hele nasjonen som når den først er blitt til vane, vanskeliog utryddes, f.eks. kaffe og tobakk.

Vin. De ni tidele av vår nasjon vil ikke savne denne artikkel om den ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje berørte årsaker. Har kjøpstedsmannen ervervet seg en for det alminnelig skadelig vane, da la ham skille seg av med den igjen på den måte han best vet og kan.

Østers og muslinger bør ikke finnes blant innførselsvarene.

Aal. Skjønt innførselen herav kun er liten, burde den dog forbys eller belegges med høy toll for å oppmuntre til innenlandsk fangst; og savnet, der kun ble kjøbstedsmannens, kunne letteligen erstattes av andre fødemidler.

---

HOME – OLD COOKBOOKS - ABOUT - NORSK MATKULTUR

Document published 16 FEB 2009.